Oslofjordens Friluftsråds (OF) har i flere tiår sikret områder til friluftsliv på yttersiden av Hvalerøyene. Uten disse spørs det om etableringen av nasjonalparken hadde skjedd. Det står å lese i Regjeringens vernevedtak at formålet med nasjonalparken er både vern av natur og forsiktig bruk. Allmennheten skal kunne oppleve naturen ”gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging”.
Artikkel fra Fjord og Friluft, august 2009
Naturvern og friluftsliv
Når du besøker landdelen av nasjonalparken er sjansen stor for at du befinner deg på ett av områdene OF har sikret, dvs kjøpt eller inngått avtale om bruk av. Disse ubebygde, sammenhengende arealene i skjærgården har selvsagt også viktige naturkvaliteter. Naturvern og friluftsliv kan imidlertid gå hånd i hånd. Opplevelsen av dyre- og plantelivet er en viktig del av turen. Svaberg med blankskurt gneis og granitt er godt som badefjell, men det er også et element av det kystlandskapet man vil bevare.
Kosterhavets nationalpark grenser som kjent opp mot Ytre Hvaler nasjonalpark. For friluftslivet vil det fremstå som et stort sammenhengende verneområde. Samarbeidet mellom norske og svenske myndigheter har vært til gjensidig inspirasjon. Et konkret resultat er interreg-prosjektet som er finansiert av EU-midler og penger fra Kommunal- og regionaldepartementet. Felles informasjon og felles strategi rundt forvaltningen hører til interreg-prosjektet.
Akerøya: OF var en viktig drivkraft da hele øya ble kjøpt og omgjort til friområde i 1955.
De sikrede friområdene
Friområdene er hjørnesteinene i de 14 km2 landbaserte arealene av nasjonalparken. Strender, svaberg og kystskog påvirket av vær og vind dominerer. Her har soling, bading, småbåtliv, fritidsfiske og turgåing pågått lenge. Hvalers fortrinn for friluftslivet er naturen, skjærgårdslandskapet og det gunstige klimaet, lik som dette også er forutsetningen for at det finnes en stor variasjon av naturverdier. Et friluftsliv som baserer seg på ferdsel som ikke setter spor, utgjør ingen trussel mot naturen. Det finnes imidlertid også aktiviteter som kan forsøple og ødelegge. En av de tristeste synene er f.eks brenning av bål på svaberg. Den fine glasuren som isskuringen har skapt, ødelegges for alltid.
I Oslofjorden ligger ingen friområder så tett som i Ytre Hvaler nasjonalpark. OF startet allerede på slutten av 1930-tallet med å interessere seg for Hvaler. Fra 1. januar 1940 ble det inngått en 60 år lang avtale mellom Kirke- og undervisningsdepartementet og OF, der OF skulle disponere Storesand med tilhørende arealer på Døvika og Sjursholmen på Kirkøy. Området tilhørte Hvaler prestegård som fikk fortsatt enerett til å ta ut trevirke og tang. OF på sin side måtte forplikte seg til å holde tilsyn med offentlighetens bading og camping. I avtalen het det også at det ikke måtte finne sted utsjenking av rusdrikk. Det var heller ikke anledning til å arrangere stevner o.l. samtidig med gudstjenester i Hvaler kirke. I dag er Storesand-området overført til Direktoratet for naturforvaltning, men med OF som fortsatt ansvarlig for drift og tilsyn.
Storesand-avtalen ble skjellsettende på flere måter. For det første var dette en aksept for at OF som en interkommunal aktør tok ansvaret for friområdets drift, mens Hvaler kommune fikk en tilbaketrukket rolle. Slik har det mer eller mindre fortsatt opp til våre dager. For det andre fikk grunneier beholde en del rettigheter til bruk av området. For senere avtaler var særlig beiteretten viktig for grunneierne. For det tredje ble det klart at grunneier frasa seg muligheten for å bygge hytter i området. Mange av servituttavtalene eller kjøpene kom i stand før byggeforbudet ble tatt inn i lovverket. I flere tilfeller var det en kamp mot klokka om det ble friområde eller nedbygd og privatisert strandlinje. Innenfor dagens nasjonalpark har OF inngått ikke mindre enn 60 avtaler. Områdene spenner fra små strandstykker på et par dekar til Akerøya på hele 1700 dekar.
OF måtte gi en økonomisk kompensasjon til grunneierne, og i mange tilfeller var dette et resultat av en kjøpslåing som pågikk over flere år. OF finansierte kjøpene gjennom spleiselag der opptil 13 kommuner bidro. Dette interkommunale spleiselaget ble godtatt fordi det ble erkjent at selv om et friområde fantes i en annen kommune, hadde det betydning for befolkningen i en stor region. OF hadde også tilgang til private midler den gangen, og Funksjonærenes Feriefond var med på å toppfinansiere flere oppkjøp. Senere kom Staten inn i bildet, og i dag er sikring av friområder en egen post på Statsbudsjettet. Inngåelse av avtaler har pågått helt opp til våre dager, men siden byggeforbudet i strandsonen etter hvert har begynt å virke er det ikke faren for nedbygging som er grunnlaget for sikring, men tilretteleggingsbehovet. Retten til å tilrettelegge krever som kjent disposisjonsrett.
Parkeringsplassene - viktige fra landsiden
Tilrettelegging kan være omfattende, som anleggelse av en parkeringsplass, men også beskjeden slik som merking av en sti. Jo flere folk som kan tenkes å ferdes i et verneområde, jo viktigere blir tilretteleggingen. Ytre Hvaler nasjonalpark kan nås av over 1 million mennesker innenfor en times reisetid, og er i den sammenheng i en særstilling blant Norges nasjonalparker. Tilrettelegging må til for å skåne naturen. OFs parkeringsplasser til friområdene er viktige innfallspunkter til både ferdsel og naturopplevelser. Parkeringsplassene er en slags portal beliggende rett utenfor nasjonalparkens grenser. Fra parkeringsplassene går det stier ned til badeplassene, og stiene vil etter hvert bli bundet sammen og utgjøre Hvalers nett av kyststier.
Områder for småbåtliv
Fredagshølet på seilerøy.
Etter manges oppfatning er OFs viktigste innsats knyttet til sikringen av områder som i dag går inn i nasjonalparken. Mange av de 60 avtalene representerer friområder som er klassiske naturhavner for småbåter. Enhver båtentusiast som har besøkt Hvalrøyene kjenner til populære ankringsplasser på Tisler og Lauer, Gylteholmene og Kaffebukta på Herføl, Fløyholmen og Børholmen sør for Skjærhalden, Festningsholmen og Akerøya liggende som et eget rike, og ikke minst Havneholmen, Alholmene og Fredagshølet på Vesterøy. Disse vil også i fremtiden være viktige besøksmål med båt. Mye av ferdselen til sjøs vil skje som før, med unntak av fartsbegrensninger i avmerkede soner og at det ikke vil bli tillatt å tømme båtseptik i sjøen innenfor nasjonalparkens grenser. Noen steder (sone A) vil det ikke være lov å ankre opp. Det vil også være de samme begrensninger i teltingen som i dag. På Kirkøy ser en helst at telting foregår på Storesand hvor det er tilsyn og infrastruktur for avfall og toaletter. Også på Akerøya er det egnede områder for telting i kortere perioder. I vernevedtaket går Regjeringen inn for at alle aktiviteter skal tilhøre et tradisjonelt og enkelt friluftsliv som krever liten grad av teknisk tilrettelegging. Men hva betyr dette? Forvaltningsplanen for nasjonalparken, som er under arbeid, skal ha mer detaljerte retningslinjer. Alle framtidige brukere vil måtte sette seg inn i dette.
GOD TUR!
