Om du syntes vi gjør en viktig jobb...

Håøya - villmarksøya med historisk sus


- Artikkel fra Fjord og Friluft høst 2007

Utsikten fra toppen er upåklagelig der vi skuer utover fjorden. Det er ikke vanskelig å forstå at dette en gang var av stor strategisk betyding for forsvaret av hovedstaden. Det er langt fra bare Kaholmene med det karakteristiske festningsanlegget som har et militærthistorisk sus - det er mange og store anlegg her oppe. Men Håøya har ikke bare en rikholdig kulturhistorie. Med alle sine hemmeligheter er dette trolig Oslofjordens mest kontrastfulle øy.

Av Anne Tiril Svensson

 

Når kvikksølvet kryper over 20 grader, kryper også vi nordmenn ut av våre boliger. På jakt etter sol og sjø møtes vi på fullsatte strender langs fjorden. Vi løftet blikket en varm julidag og oppdaget, til tross for dens størrelse, en godt bevart perle. Håøya i Frogn er indre Oslofjords største øy, og en dag tilbrakt her kan by på både eventyr og avslapning.

Artikkel fortsetter under bildene...

Utsikt mot Oscarsborg og utover fjorden
På vei opp mot toppen av Håøya
Stillinger sør på Håøya
 

Vi startet ferden vår på Håøyas historiske del og kunne så vidt skimte toppen av den 228 meter høye øya idet vi la til. Den søndre delen av øya er i Forsvarets eie, men ble åpnet for publikum for et par år tilbake. I dag står kun ruiner igjen som minne om militærets eierskap. Før Forsvaret tok over skiftet øya eier flere ganger. Fra både kirke, konge og private godseiere. I dag tyder rester av ryddet jord på at det har vært dyrket mark her, til tross for øyas bratte sider. Kanskje på grunn av nettopp dette vanskelige terrenget var ikke øya verdt mer enn 15 Lispund, litt over 100 kg, salt i år 1400. En nedgrodd jordvei fra tidligere tider følger oss opp til noen gamle bunkere. Kun historien suser i veggene i det en uvant stillhet brer seg om oss. En utkikspost har sett tidens tann, men en gammel frakk og en rusten kamin vitner om menneskene som engang oppholdt seg her. Utsikten er upåklagelig og man setter ikke spørsmålstegn ved hvorfor øya har festningsverk brukt som støtte for Oscarsborgs festning. Kommandørkaptein Tor Hovland er guide på Oscarsborg festning og har også enkelte omvisninger på Håøya. Han kan fortelle at Håøyas festninger ble bygd frem mot unionsoppløsningen, i frykt for svenskene. Selve byggingen var ingen enkel jobb når kanoner på opptil 40 tonn skulle fraktes opp de bratte veiene. I dag står husene igjen for oss besøkende og man kan ferdes fritt. Det er ingen militære hemmeligheter her, men man må opptre varsomt ettersom bygningene er verneverdige. Plassen kan også ha sine usikre steder selv om Oscarsborgs festnings venneforening har ryddet. Både rekkverk og sperringer er satt opp for å gjøre det enklere å ta seg frem.

 

Militærleirens operative betydning forsvant på 1930 tallet. Stedet hadde altså ingen særegen funksjon under 2. verdenskrig og tyskerne var heller ikke stasjonert her. Et minnesmerke finnes imidlertid på øya til erindring om dens mørke historie. Her ble seks ungdommer henrettet av tyskerne i 1942, deres forbrytelse var fluktforsøk til England. Hvert år, den 6. mai arrangeres det en minnestund ved dette merket.

 

I det vi når øyas topp forstår vi opphavet til navnet Håøya, ”den høye øy”. Med sine 228 meter over havet og 6 kilometer i lengde er dette indre Oslofjords største øy. På kryss og tvers av øya finnes stier som kan ta deg med på korte eller lengre turer. En kyststi er under planlegning og skal gå rundt selve øya. Vi fulgte en av stiene innover og glemte fort at vi befant oss på en øy. Sammenligninger til Oslomarka ble dratt i det vi beveget oss gjennom den rike vegetasjonen. Søndre delen av Håøya er et naturreservat og med sine 24 tresorter, 580 karplanter, 260 mosearter og mer enn 100 sopparter, er floraen unik. Noe av det som også gjør Håøya spesiell er de store kontrastene fra øst til vest. Fra barskog i øst, med blåbær og tyttebær ender man plutselig opp i løvskog. Her har isbreene gjort jorden kalkholdig og resultatet blir en usedvanlig rik løvskog. Blåveis, liljekonvall og orkidéer er noen av plantene som finnes på bakken her. Det er viktig å ikke la seg friste av disse blomsterengene og huske at alle planter og dyr er fredet. Noen fugler letter i det vi går gjennom skogen, tydelig forstyrret av vår ankomst. Her er de vant til å være alene. Tyvjakt har dessverre forekommet, men stort sett får dyrene gå i fred. Elg, rev og grevling er noen av mange arter som lever her ute. Fuglelivet er også rikt og fire ugleslag, deriblant hubroen, Norges største ugle, har blitt observert her.

 

Vel gjennom skogen minner en svak dur fra båtmotorer oss på at vi er på en øy. Vi har ankommet øyas midtre og siviliserte del. Her finnes flere badeplasser, som Sagbukta og Vestre Dragsund, begge bestående av sand og svaberg. Fra den historiske sørdelen er Håøyas midtre del godt tilrettelagt for bade- og båtgjester. Dette har vært et friområde helt siden Oslo kommune kjøpte norddelen av øya i 1937, med den hensikt å sikre friluftsområder ved sjøen utenfor byen. Selve øya ligger i Frogn kommune, men eies av Oslo og forvaltes av friluftsetaten. Med vannposter, brygger og 11 toaletter er stedet godt tilpasset dets brukere. Store gressletter er flotte til telting og for båtfolket finnes gode natthavner. Oslofjordens Friluftsråd jobber også med å få etablert kystled her ute, en av flere muligheter er den gamle vaktmesterboligen ved Tåjebukta. For de uten egen båt er det fullt mulig å komme til øya. Nesoddferjene går fra Aker brygge og fører deg til Håøya på en drøy time. Fra brygga kan du legge ut på en lærerik ferd hvor informasjonsplakater forteller deg om hva som kryper og vokser her.

 

Speiderne slår leir på Håøyas store gressletter hvert år. Når vi ankommer er kun noen fotavtrykk igjen av de 349 barna som hadde trosset sommerens regn. Her finnes også bygninger, nå brukt som spisesal og verksted. Mølla er et av disse husene og minner om Håøyas eksplosive historie. Her ble det fra 1915 til 1937 produsert sprengstoff av Norsk Sprengstoffabrikk som senere ble til Norsk Hydro. På grunn av mangel på arbeidskraft hentet man prostituerte fra gatene i Oslo og kvinner fra fengselet til å jobbe for seg. Sprengstoffet de lagde het Sikrit og var en blanding av TNT og ammoniumnitrat. I 1916 skulle en ladning fraktes til Russland, men det hele endte med å gå for tidlig i lufta og 25 båter møtte havets bunn.

 

I dag er det verken fare for sprengladninger eller marsjerende militære på Håøya. Godt tilrettelagt kan man tilbringe flere dager her og stadig oppleve noe nytt. Det være seg nye plante- og dyrearter, en oppdagelsestur i ruinene eller bare avslapning ved sjøen. Så neste gang familien skal på tur kan blikket trygt heves forbi Hovedøya og ut til Oslofjordens største og mest kontrastfulle øy; Håøya.

 

 

Publisert: 10-JUN-09 Utskriftsvennlig versjon
OSLOFJORDENS FRILUFTSRÅD - Vaterlandsveien 23 - 3470 Slemmestad- Telefon: 67 55 49 90 - E-post: oslofjf@online.no