100.000 kroner fra NSB for å få deg til å bruke kollektivtransport til kystledhyttene
NSBs miljøstipend er tenkt å bidra til synliggjøring av ansvar og hvilke muligheter hver enkelt av oss har for å skape et bedre miljø, naturlig nok med et fokus på transport. 100.000 kroner fra NSBs miljøstipend skal gå inn i et prosjekt som skal synliggjøre og bevisstgjøre folk som skal benytte kystledhyttene, kyststier og friområder om hvordan de kan reise kollektivt til og fra.
Kystleden er tenkt som enkelt og miljøvennlig friluftsliv i nærmiljøet, der robåt er en naturlig del av hytteturen. Mange å bruker bil til hytta eller brygga der kystledbåten ligger. Det er det man er vandt til… Men i Oslofjordområdet er det mange steder ingen problem å ta seg frem med kollektivtransport, eller bruke sykkel eller beina for den del. Kanskje turen blir enda bedre om bilen står hjemme, mens du er på tur? OF vil bruke NSB-midlene til å forbedre informasjonen om annen transport enn bil både på nettsidene og andre steder, som for eksempel guidene vi gir ut.
Visste du forresten at OF har lange tradisjoner for å få til kollektiv transport til badestrender? Under kan du lese om billigtogene som kom i stand i en tid de færreste hadde bil. Ordningen kom i stand på slutten av 1930-tallet… (fra ”25 år for Oslofjorden” som kom ut da OF var 25 år i 1958…)
Billigtogene.
Men det som kanskje mest av alt åpnet Oslofolks øyne for at det virkelig ble gjort noe, var billigtogene som Statsbanene satte i gang på Friluftsrådets initiativ. Med disse togene kom en tur-retur Moss eller Dilling for 2 kroner, og stranda som skulle ta imot var Fuglevikstranda på Værne Klosters grunn. Allerede første søndagen toget gikk var 500 mennesker med. Og dermed var badetogene sikret en solid suksess.
Riktig nok kom en journalist i Morgenbladet sørgelig feil av sted. Vel fremme i det inntil nå ganske ukjente Dilling, stormet badefolket de fremmøtte bussene, og også Morgenbladet fikk sikret seg en plass etter innbitt kamp, hvorpå bussen humpet utover mot sjøen og tømte sin last ved en idyllisk bukt, som på sin side møtte de forventningsfulle badegjestene med en plakat hvorpå: Adgang til stranda forbudt.
Og her kommer vi til det vesentlige: En innfødt i nabolaget ble interpellert om problemet, han svarte at vær så god, bare bad! Og så, når badegjestene hevdet at det jo var privat grunn, sa den innfødte: Det er ingen skam å bli jaget bort!
Folk fra stedet så simpelt hen ingen annen utvei når de trengte et sjøbad – de måtte erobre annen manns grunn.
Journalisten fikk visst ikke noe bad. Man han skrev i avisen om opplevelsen, så muntert som tragedien tillot det. Og Holger Kofoed svarte at dette jo var sørgelig, men at det likevel var en trøst å vite at de mange som virkelig kom helskinnet fram til Fuglevikstranda, hadde hatt en usedvanlig opplevelse.
Gjennom billigtogene og samarbeidet med Sporveiene og busselskapene om bedre og billigere forbindelse med badestrendene på strekningen Huk – Oslo – Ingierdstrand, prøvde friluftsrådet å lindre en akutt nød, og oppnådde også gjennom dette arbeidet å gjøre Friluftsrådet kjent.
