Alt på 1930-tallet så man at Oslofjorden var i ferd med å bli bygget ned i stort monn...

1933: Oppstarten – Oslofjordens strandproblem

Oslofjordens strandproblem – Et Oslofjordens friluftsråd av Holger Kofoed

Holger Kofoed anses som grunnlegger av Oslofjordens Friluftsråd

Det er vel helt overflødig å gi nogen fremstilling av den nuværende voldsomme søkning til alt som øier og strand heter. Søkningen kommer dels innenfra land, fra folk som vil ha bade- og båtplasser, dels fra sjøen, fra folk som vil ankre op eller legge til land fra seil-, motor- og robåter.

 

Dersom nogen skulde være ubekjent med den veldige kraft i denne søkningen til fjorden, henviser jeg vedkommende til å ta sig en tur med en fjordbåt eller en tur langs stranden en søndag i pent vær, og han vil bli overbevist. Det er en veldig mulighet for å kunne glede tusener ved den rikt utstyrte strand Oslofjorden har, og det vil være en like stor forbrytelse ikke å sørge for at denne mulighet nyttes.

 

Nu har vi sett nok av eksempler på at stranden lukkes, ved at private benytter sin eiendomsrett til utstykning til mindre tomter, hvilket atter betyr helt avvisning av uvedkommende.

 

Sådan som lovgivningen og ordningen nu er, er de private i og for sig ikke å dømme. Årsakene til at eierne ofte må handle sådan kan også lett forklares ut fra mange uordentlige feriefolk, som ødelegger, griser til og bråker hvor de kommer. Men det er kapitel for sig. De må tas ved vingebenet på annen måte.

 

Der gjøres nu adskillig urett mot den skikkelige mann. Store øier og strandlinjer, som faktisk har karakter som utmark, blir, «fredlyst», og folk som vil legge til med båt blir jaget, og da man nødig vil ha strid, gir man sig, stranden blir avstengt.

 

Mange kommuner har på disse måter mistet store muligheter for den del av sin befolkning som ikke selv bor ved stranden. For sent har man innsett hva kommunalpolitikken har har forsømt ved ikke å sikre sig strand, og i dyre domme må man nu ta igjen noeget av det forsømte. Man stiller nu krav til kommunene utover langs Oslofjorden om adgang til strand – men for disse er det ikke så morsomt å påta sig utgifter til erhvervelse av strand, når det fører til at disse strandsteder i næste nu blir fylt op med biler og folk innen fra Oslo-kanten, og stranden beslaglagt av båter samme steds fra. Dette fordi de er så få ledige punkter igjen.

 

Og jo mere de mange sjøelskere ser at stranden lukkes, desto hissigere må disse gå på for å søke å sikre sig en strand ved privat beslagleggelse. Hvis intet skjer. Kan seilere, roere og motorbåtene se den tid i møte, da de i hele Oslofjorden neppe får nogen friplass til ankring med landgangsmuligheter. Og badende vil bare få nogen få overbefolkede knauser til bading foruten de kostbare badeetablissementer. Og sjøturister som gjerne vil slå telt for en natt eller to, vil ikke kunne få chanse hertil. Efter dette syntes det mig maktpåliggende at noget gjøres for å gi utviklingen et støt i riktig retning.

 

Jeg tillater mig derfor å foreslå at de store seiler-, roer,- og motorbåtorganisasjoner opnevner representanter til et møte sammen med representanter, opnevnt av fylker og byer og i alle fall endal av herredene langs Oslofjorden. Disse velger et råd, som vi for eksempel kaller Oslofjordens fellesråd, som utarbeider forslag til en samlet oversikt over strand ønskelig for ervervelse til fritt bruk i Oslofjorden, idet man tar hensyn til kravene:

 

a) Til bading.
b) Til båtplasser.
c) Til ankerplasser.
d) Til telting (også for sport og speidere)
e) Til regattaer, kapproing etc.
f) Til feriekolonier.

 

Dernæst går rådet sammen med byer og herreder om å realisere erhvervelsen og planlegge passet av disse plasser, idet man da også bør kunne gjøre regning med tilskudd av private midler, da mange private med entusiasme vil bidra til realisasjonen av en stor plan i denne retning, derom føler jeg mig overbevist. Man kan så slå sig sammen om en felles opsynsmyndighet for den del av disse strandsteder, som ikke må ha spesielt tilsyn.

 

Det skulde være av interesse å høre om en eller annen av de store organisasjoner vilde ta saken op og sammenkalle til et møte i denne sak.

 

 

– Holger Kofoed – 

Holger Kofoed

Holger Koefoed var valgt inn i Asker formannskap i en årrekke hvor han representerte partiet Høyre. Han var utdannet sosialøkonom og hans faglige uttrykksmåte var preget av tall og tørre termer. Men Koefoed var også levende opptatt av naturen og friluftslivet og lot seg begeistre av dette ved bl. a å skrive hylningsdikt til Oslofjorden. Holger Koefoed regnes som OFs initiativtaker og grunnlegger. Han satt som styreleder fra starten i 1933 til han gikk av helsemessige grunner i 1956. Året etter døde han.

Holger Kofoed
Hvordan redde Oslofjorden fra å bli et lukket land for byens befolkning
Hvordan redde Oslofjorden fra å bli et lukket land for byens befolkning
Oslofjordens-Friluftsråd-konstituert-i-går Aftenposten 1933

Kampen for å redde Oslofjorden for oss og de kommende slekter

Generalagent LARS VOGT , – som gjennem flere år har stått i ildlinjen – om det som er gjort og det som må gjøres.

 

Bitre betraktninger som blir møtt med tildels beroligende ord

Det er ikke akkurat skjønt på Langøyene! Forståelig nok ønsker man ikke at folk skal se hvor ille det er derute. Men lukten kjenner man på kilometers avstand og vannet i fjorden bærer preg av dette «paradis»

– Artikkel fra Oslo Illustrerte 3. august 1935 –

 

Den enorme utviklingen som friluftsbadningnen av forskjellige årsaker har hatt i de senere år, har hvert år de tre siste år kuliminert. Men nu har da også Stor-Oslo kunnet glede sig over en badesommer av de helt sjeldne. Sol, varme og vindstille la alt til rette for den friluftsbadingens rekordsommer som vi har hatt.

 

Jeg tror det var redaktør Gunnar Larsen som en gang skrev: «Oslo kommune er en stor landkrabbe». Han tenkte da på byens forhold til sjøen. Ikke på menigmanns forhold – men på kommunens.

 

Det er nemlig ikke til å komme forbi at Oslo – «Byen med skog og sjø» – alltid har hatt forståelsen av den nødvendige kontakt med naturen – for Oslos landsides vedkommende, – mens man derimot har vært tilbøielig til å glemme sjøsiden. For et par år siden skrev Holger Koefoed sitt kjente opprop om et Oslofjordens friluftsråd. Det dannet optakten til ikke bare et friluftsråd i navnet – men vi fikk også et råd som virkelig gikk inn for å utrette noe.

 

Hærskriket var: Op til kamp for Oslofjorden! Det gjelder den opvoksende slekt og de kommende slekter. Stor-Oslo steller sig ille, om man på disse områder ikke våkner til handling. Det har ikke vært vanskelig å merke seg at friluftsrådet har villet noe – og det som når alt kommer til alt, er ennu viktigere, det har også fått utrettet meget til glede og gavn for hovedstadens innvånere – ja, for alle dem som kan sies å sogne til Oslofjorden. Virkefeltet er nemlig ikke lite. Det strekker sig fra Tønsberg tønne i vest – rundt fjorden inn til Oslo og ut til svenskegrensen i øst.

 

Og de oppgaver Friluftsrådet har hatt å stelle med, har ikke vært få og betydningsløse de heller. Bare når det gjelder Oslofjorden, har man syslet med spørsmålet om å sikre plass til bading, til bårplasser, til ankringsplasser, til telting. Kort sagt alt slags friluftsliv.

 

Som man vil forstå, har herrene i friluftsrådet hatt litt å henge fingrene i. Og bra på det halvannet år rådet har vært i virksomhet, er mangen oppgave løst på tilfredsstillende måte. Det er bare det at man har så lett for å ta disse oppgavers løsning som den rene selvfølgelighet. Man aner så godt som ingenting om det arbeide som i hvert enkelt tilfelle ligger bak.

 

Oslofjorden har i år gledet titusner. Men naturligvis, den har også gitt grunn til ergrelse. Og som regel er det jo slik at de gleder en blir tildelt, de beholder en gjerne for sig selv – men ergrelsene derimot utbasuneres når de er vokset sig riktig store av egen kraft.

 

Så også med oss. Ikke én – men en lang rekke ganger har vi med respekt å melde anvendt mindre veloverveide og pene uttrykk når vi i vill optimisme hadde innbilt oss at vi skulde få et helsestyrkende og godt bad – for i samme nu å oppdage at vi svømmet omkring i den reneste søppellapskaus.

 

I så måte har det vært ille i sommer. Vi kan nevne at vannet et par ganger ved Huk har vært av en slik beskaffenhet at vi ikke med vår beste vilje fant det som man i almindelighet mener med begrepet sjøvann. Ungene vasset omkring i det forferdeligste opvaskvann og de svømmende strevet verre enn verst for å komme noenlunde presentable til land. En liten guttepjokk i 8 – 9 års alderen så vi, lenger inne i fjorden, plaske omkring med en diger død rotte. Gutten ante til å begynne med ikke dens eksistens, men da han fikk se den satt han i et høist forståelig vræl – tok inn en halvliter kloakkvann – og blev borte. Han dukket heldigvis op igjen og kom seg til land. Men han hadde mistet lysten på bading. Han trivdes langt bedre på landjorden.

 

På vår inspeksjonsrunde kom vi også innom Hovedøens bad. Vannet derute var ikke det spor bedre. Like inn til stranden som var fullstendig oversådd av solslikkende mennesker, var vannet nesten tykt som grøt. Det så ut som om noen hundreder av Oslos husmødre hadde satt hverandre stevne derute og tømt søppelkassene i fjorden på et givet signal.

 

Omsider mente jeg å ha sett nok. Vi følte selv trang til et bad. Men notabene et forfriskende sådant. Vi kom til å tenke på driftsbestyrer Weens reklameord for Svømmestadion på Filipstad. Husker vi ikke feil så het det her: «Friskt, rent, filtrert vann!»

 

Det var akkurat det vi nu følte trangt til. Og så blev kursen satt dit. Det skal villig innrømmes at vannet i Svømmestadion ikke var fullt så galt som det vi tidligere hadde fått kolde frysninger av – men rent og filtrert? Nei, den får herr driftsbestyrer dra lenger på landet med.

 

En orienterende herre kunde fortelle at det var veggen ut mot fjorden som ikke var tett. Det skitne fjordvannet rant i liflige strømmer gjennom Stadions veggen – som i beste fall kunde sies å virke som en stor sold.

 

Neste dag bestemte vi oss for å avlegge driftsbestyrer Ween et besøk for om mulig å si ham vår hjertens mening. Han var på ferie. Men vi hadde ikke i sinne å brenne inne med all vår innsamlede galde – og efter å ha tenkt litt frem og tilbake fant vi isteden å ville besøke generalagent Lars Vogt.

 

Han var jo i flere år Oslo Krets av Norges Badeforbunds energiske og dyktige formann – og i dag sitter han som medlem av Friluftsrådets styre. Et meget aktivt medlem.

 

Ute på hans vakre eiendom på Nordstrand blev det oss så en eftermiddag forundt å få lettet vårt hjerte. Vi sparte ikke på konfekten. Vogt lyttet til uten et øieblikk å avbryte. Da vi omsider følte oss nok så ferdige, sier han plutselig: «Ja, det er ikke for galt at en by som Oslo kan by sine innvånere slikt».

 

– Jovisst, fremstammer vi. Men Friluftsrådet da? – Vi har gjort det som gjøres kan, svarer Vogt. Men når man så sent som i mai måned i år observerer en lekter breddfull av kloakkslam og som går inn til Langøya hvor alt slammet blir tømt i sjøen – forstår De vel selv – at det ikke blir noe fint badevann her inn i fjorden. Der har vi en av de direkte årsaker til vannets grågrønne farve. Skal det kunne bli noen forbedring, så må disse lekterne gå utenfor Drøbak og tømme sine giftige saker til havs.

 

Og det De sier om Ween, min kjere mann, fortsetter Vogt, er ikke rettferdig. Det er da ikke hans skyld at vannet er så forurenset. Han har gjort mer enn noen annen for å rette på på forholdene! Det vet jeg.
– Friluftsrådet er med andre ord opmerksom på de helt uholdbare forhold?
Ja, vær sikker. Og vi vet også at det ikke bare er forurensingen av vannet Oslo og Akers innvånere har grunn til å klage over. Stor-Oslo har i dag nesten ikke et skikkelig badested å henvise sine store og små borgere til. Hovedøen og Huk har og vil for all fremtid ha utspilt sin rolle som badeplasser med friskt vann. «Katten» og «Paradisbukten» kan bli utmerkede, men på begge steder er jo trafikken helt sprengt.
– men hvis det blir noe av kjøpet av Ingjerdstrand?
– Ja, da er man straks et god stykke på vei. Jeg håper opriktig at ikke Oslo lar denne siste chance til å erverve samlet strand i nærheten av byen, gå fra sig. 2600 mål naturpark, 3 – 4 km. Strandlinje og et helt førsteklasses betalingsbad fullt ferdig utbygget og innarbeidet.
– Men prisen 2 millioner kroner er vel kanskje litt drøy? – Det kan nok høres meget. Men personlig mener jeg at byen får valutta for pengene. Når siste termin for Ingjerdstrand skal betales om 20 år, da er det min innerste overbevisning at den slekt som da bader, vil prise de ledende i Oslo kommune som i 1935 bragte forhandlingene om Ingjerdstrand i orden.

 

– Et lite sidesprang: Hvordan kom i grunnen De inn i Friluftsrådet? Eller rettere sagt, fra hvilken tid skriver egentlig Deres interesse for Oslofjorden sig?- Jeg har alltid vært glad i Oslofjorden, svarer vogt. Og vil De bli med mig op på altanen i annen etasje, så tror jeg De vil kunne forstå det.

 

Et øieblikk efter stod vi deroppe. Utsikten lar sig ikke beskrive. Den var fantastisk. Et menneske som hver morgen blir ønsket «Godmorgen» av noe slikt, forstår vi så godt føler trang og har råd til også å la andre få glede sig over den perle Oslofjorden er. Vi så fra bryggen på Akershus til innerst i Bunnefjorden. Rett ut for oss lå Ulvøen, Malmøen, Langøyene og ormøen. Og vi så over Nesoddtangen til alle øene i Vestfjorden. Det var bare å ønske at fotografen fikk et snev av den vidunderlige utsikt med på sin plate. Det skulle greie sig.

 

– Der var for 8 -10 år siden at jeg blev valgt til formann i Nordstrand Vel, sier hr. Vogt da vi vil vite mer om hans innsats på bade- og friluftslivets område. Og i og med denne formannstilling blev jeg også automatisk formann i «Nordstrand Bad». Senere blev jeg valgt til formann i Norges Badeforbund Oslo krets og da friluftsrådet blev startet på initiativ av sistnevnte og Oslo Byes Vel, blev jeg med i Friluftsrådets styre og arbeidsutvalg.

 

– Hvordan går samarbeidet i rådet. Der finnes det jo representanter av nærsagt alle politiske avskygninger? – Samarbeidet er utmerket. Vi griper oss selv i å omtale Friluftsrådet som «friluftsklubben» – og det sier ikke så lite om godt samarbeide.

 

-Etter sigende var det vesentlig Dem vi kan takke for at «Katten» blev kjøpt og sikret som badeplass?

 

– Jeg var nokså aktiv i de dager da det spørsmålet efter årelang kamp skulde avgjøres. Det var forresten på hengende hår at det blev noe av det kjøpet. Eiendommen var allerede avertert til salgs for utparselering. Man hadde så smått begynt å sprenge bort svabergene her da det hele endelig gikk i orden. Kjøpesummen var 60,000 kroner. Og jeg skulde tro Aker og Oslo kommuner ikke angrer på det kjøpet.

 

Er det noe spesielt De er skuffet over i Deres arbeide for å redde fritt land i Oslofjorden? – Ja, jeg syntes det var fryktelig at man ikke kjøpte Ulvøen da den blev budt til salgs for 12 – 15 år siden. Prisen lå den gang langt under 100,000 kroner. I dag må man sikkert betale 500,000 kroner for bare de deler av den som ennu ikke er bebygget.

 

– De største saker De mener Friluftsrådet har bragt i havn? – Kjøpet av Mølen i fjor hvor Horten, Drammen og Oslo kommuner gikk sammen om å kjøpe de 230 mål for 18,000 kroner. Røverkjøp! Videre kjøpet av Ommen i år (40 mål) og en av perlene på Vestsiden av Nesodden og videre medvirkningen til kjøpet av Torkildstranda (Elle fabrikker) syd for Drøbakk, sikringen av Rolfstangen ser også ut til å gå i orden.- Og den viktigste saken som bør løses? – Ingjerdstrand, svarer Vogt meget bestemt.

 

Men vannet i fjorden da, sier vi og er bestemt på å holde på vårt. -Jo, som sagt den sak optar oss veldig. Det må gjøres noe her – og det blir gjort. I samme forbindelse vil jeg forresten gjerne efterlyse et slagord – et par små sentenser til til det store publikum hvor man anmoder alle om ikke å grise til, verken på land eller sjø. I fjor innførte vi ordet «Strandsvin». Det syntes jeg er godt. Det fikk vi fra Danmark – men vi bør få noe på godt norsk. Vi er takknemlige for et bedre!

 

Et annet problem som det skulde interessere å vite om friluftsrådet er opmerksom på, er kommunikasjonsforholdene i fjorden? Vi tenker da i første rekke på hendige ferjer og båter som kan avvikle badetrafikken sommers tid for en billig penge.

 

-Det spørsmålet var vi inne på i et arbeidsutvalgsmøte. Det vi trenger er små fartøier spesielt bygget for sommertrafikken. Det gjelder om at folk kan bli fraktet til badestrendene kjapt og sikkert. – Og billig! føyer vi til.  –Min personlige mening er at billettprisene er i høieste laget på våre fjordbåter. Så stor som trafikken nu er, måtte det kunne la sig gjøre å få satt prisene ned slik at det blev overkommelig for alle å ta et bad hver dag i den korte sommer som vi har til disposisjon. Friluftsrådet er som sagt opmerksom også på det spørsmål.

 

Rent tilfeldigvis kom vi over et inserat i «Nordstrands Avis» for 31. juli 1931. Det står her: «Generalagent Lars Vogt maser og kaver med denne «Katten». Men jeg er sikker på at ikke 1/10 engang av Nordstrands befolkning bryr sig om Katten. For de øvrige 9/10’s vedkommende er Katten aldeles likegyldig – ja for mange motbydelig. Tilskuer

 

Vi skulde undres på hva den samme Tilskuer mener idag. Nei, det er forresten ingen grunn til å undre sig. Han hører sikkert til de titunser som er blitt eldre og fornuftigere med årene. Idag føler han visst bare grunn til å takke generalagent Vogt for alt hans mas om «Katten i sin tid».

 

Vi for vår del føler oss beroliget på Stor-Oslos vegne når Lars Vogt sier at det må bli slutt på forurensingen av vannet i Oslofjorden. Når han mener det, kan vi ganske sikkert så smått allerede begynne å glede oss til et friskt bad – selv i Oslofjorden, kloss inn til byen.

 

Når Lars Vogt har satt sig et mål – en oppgave – gir han sig nemlig ikke i første omgang. Personlig føler vi nesten trang til å yttale vår glede over ikke å tilhøre de departementer og de institusjoner som Vogt i «embeds» medfør beærer og vil beære med med besøk og henvendelser. For disse menneskene kan vi godt tenke oss Lars Vogt spøkte som den grå katt – de aldri kan bli kvitt.

 

Men det skal vi bare være glad for. Så lenge generalagent Lars Vogt er like vital er det håp – selv for Oslofjordens vann.

På vår inspeksjonsrunde kom vi også innom Hovedøens bad. Vannet derute var ikke det spor bedre. Like inn til stranden som var fullstendig oversådd av solslikkende mennesker, var vannet nesten tykt som grøt. Det så ut som om noen hundreder av Oslos husmødre hadde satt hverandre stevne derute og tømt søppelkassene i fjorden på et givet signal.

Lars Vogt

Lars Vogt brant for badesaken. Han var en aktiv leder av Nordstrand Vel og var pådriver for å få sikret badeplassene langs Bunnefjorden. Han kom inn i OFs styre gjennom Norges Badeforbund hvor han var en ledende skikkelse. Vi kan særlig takke Vogt for hans engasjement for å få sikret Katten som badestrand. Lik alle andre sikringssaker var det motstand også mot å bruke penger på denne. Vogt hadde eget firma og brukte tittelen generalagent. Han hadde såpass god råd at han tilbød seg å legge ut for kjøpet av Ranvikholmen, penger han fikk igjen i 1939 da OF hadde fått bedret økonomien.

 

Familiens-yngste-er-også-friluftspatrioter.-de-ligger-ute-natt-og-dag.-Om-natten-i-soveposer.
Litt av utsikten fra altanen i annen etasje. Et ganske vakkert panorama, ikke sant?
Artikkelen er fra Oslo illustrerte nr 31 3. august 1935