OF etterlyser en tydelig kopling mellom vannportalen og eksterne sider for vannområdene og understreker viktigheten av at vannregionmyndighetene innlemmer tiltak fra rapporten Krafttak for kysttorsken og Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv.

Innspill Regional vannforvaltningsplan for Vestfold og Telemark vannregion 2022-2027

Dato: 26. mai 2021

Oslofjordens Friluftsråd (OF) stiller seg bak høringsuttalelsen fra Forum for Natur og Friluftsliv (FNF) Vestfold og FNF Telemark til Regional vannforvaltningsplan for Vestfold og Telemark vannregion 2022-2027. Her er noen av OFs innspill utover det som allerede er nevnt i den felles høringsuttalelsen. I vannregion Vestfold og Telemark er det helt klart at den økologiske tilstanden er betydelig påvirket av menneskelig aktivitet. Lokalt engasjement er viktig for en god vannforvaltning med forankring i befolkningen og brukerne av vannområdene. I denne sammenheng er det viktig at interessegrupper og -organisasjoner blir varslet om høringer, uten selv å måtte ta kontakt med fylkeskommunen.
På regionalt nivå gir vannforvaltningsplanen grei oversikt over miljøtilstanden. På et lokalt nivå gir databasen Vann-Nett oversikt og informasjon om vannets tilstand og planlagte tiltak. Imidlertid er fastsatte miljømål for hvert enkelt vassdrag/kystvann vanskelig tilgjengelig for allmennheten og personer i interessegrupper/-organisasjoner (har kun funnet dette gjennom Vann-Nett).
Verken Vann-Nett eller Vannportalen fungerer for allmennheten eller brukere utenfor forvaltningen, og det er lite, dårlig og vanskelig tilgjengelig informasjon som viser skillet mellom disse to. Det mangler dessuten en tydelig kobling mellom Vannportalen og eksterne sider for vannområdene. Verktøyene oppfattes utelukkende rettet mot forvaltningen; vannregion- og sektormyndighet, kommune og vannområde. Situasjonen vanskeliggjør en tilfredsstillende kobling mellom lokalt engasjement og forvaltning etter vannforskriften.

 

Det står i høringsutkastet for vannforvaltningsplanene at Vann-Nett «sikrer tilgang på miljø-informasjon til interessegrupper og allmennheten». Dette er vi uenige i. Allmennheten og ulike interessegrupper/-organisasjoner har behov for oversiktlig og enkel informasjon om egen rolle i vannforvaltningsarbeidet, hvordan man kan bidra, og forvaltningens rolle(r). Snarere enn involvering på regionalt nivå, synes det naturlig at vannområdekoordinator tillegges et større ansvar for å innhente og viderebringe innspill og engasjement fra allmennheten og interessegrupper/-organisasjoner, samt tilpasse kunnskapen herfra til det tekniske vannforvaltnings-arbeidet. For å sikre dette må kontaktinformasjon til vannområdekoordinator gjøres lett tilgjengelige. Minst like viktig er det at denne prosessen også går motsatt vei. Politisk vilje og handling lokalt, regionalt og nasjonalt er viktig for å nå fastsatte miljømål. Dette krever tydelige føringer politisk, som følges av bevilgninger og juridiske virkemidler.

Plan for å redde Oslofjorden ble lagt fram i mars 2021. Den inneholder en rekke tiltak.
Plan for å redde Oslofjorden ble lagt fram i mars 2021. Den inneholder en rekke tiltak.

Oslofjordens Friluftsråd understreker viktigheten av at vannregionmyndighetene innlemmer tiltak fra Havforskningsinstituttets nylig fremlagte rapport Krafttak for kysttorsken i vannregionplanen, i tillegg til KLMDs ferske Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv. Helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden har flere sammenfall med de regionale vannforvaltningsplanene. Heri ligger at både tiltak og innsats må intensiveres for å nå målet om god økologisk og kjemisk tilstand i Oslofjorden. Avrenning fra land, og vann fra vann og vassdrag, transporteres til slutt ut i Oslofjorden. Med vannet føres næringsstoffer, miljøgifter og avfall, med de konsekvensene dette har for fjorden og livet der. Hele nedbørsfeltet påvirkes. Konsekvensene for kystvann må i større grad kobles til situasjonen i hele nedbørsfeltet, også langt oppe i vassdrag. Et godt eksempel er Aulivassdraget. Eventuelle overlappende tiltak må innlemmes i regionale vannforvaltningsplaner.
Kystvannet i Oslofjorden har også store utfordringer knyttet til (plast)forsøpling. SALT-rapportene Strandsøppel Dypdykk Oslofjorden (SALT rapport 1032-2019 og 1045-2020) beskriver hovedtrekkene. Plast kan inneholde og/eller være bærer av en rekke miljøgifter, som kan lekke ut i vann-massene. Dyr kan feilaktig ta plast for å være mat, eller vikle seg inn i plast. Situasjonen har konsekvenser for den økologiske tilstanden langs kysten. Vannregionplanen for kommende periode må derfor inneholde tiltak for å redusere konsekvensene av at plast fra bla. fiskeri og renseanlegg mm. havner i fjorden. For eksempel er flere renseanlegg underdimensjonerte i møte med et endret klima med mer nedbør. Dette medfører at renseanleggene flommer over etter kraftig styrtregn eller langvarige og kraftige nedbørsperioder med stor avrenning. Slike nedbørshendelser sender mye plast ut i sjøen (biofilm-bærere, bomullspinner, kontaktlinser og annet sanitær- /husholdningsavfall som feilaktig havner i avløpet/kloakken). Her må det stilles krav slik at renseanlegg er dimensjonert for flomhendelser. Returordninger for fiskeriplast må komme på plass.
Hyppigere og kraftigere vindkuler blåser også mye plast ut i innsjøer, elver og kystvann. Det er videre knyttet stor bekymring til anleggsvirksomheters håndtering av isopor, samt bruk av isopor som flyteelement i bryggeanlegg ol., ofte utildekket. Isopor fragmenterer lett, kan minne om rogn eller bær/frø, er umiddelbart biotilgjengelig og nærmest umulig å rydde opp. Her må det stilles krav til håndtering og bruk av isopor. Et økende antall vrakbåter som avgir mikroplast og lekker oljeholdige produkter og septik ut i vannmassene, er en bekymring. Mange av båtene ligger allerede på bunn. Uten et obligatorisk, offentlig fritidsbåtregister, er håndtering av hensatte, utrangerte fritidsbåter en stor utfordring også juridisk. OF mener dette må på plass som en del av arbeidet med å nå vannmiljømålene, og at vrakpanten på store båter (over 15 fot) må heves betraktelig.

Fremmede arter

Oslofjordens Friluftsråd har siden 2018 jobbet med tiltak mot fremmede arter, da særlig stillehavsøsters. Veileder 02:2018 | Klassifisering av miljøtilstand i vann slår fast at ved karakterisering av miljøtilstand i vann, skal nærvær av en fremmed art registreres som en påvirkning:
«I tilstandsklassifiseringen etter vannforskriften er det den introduserte artens virkning på de øvrige artene som har betydning for klassifiseringen. Vannforekomster med påviste vannlevende, fremmede, høyrisikoarter oppført i Artsdatabanken […] kan ikke ha bedre enn god økologisk tilstand. Dersom en introdusert art har så store økologiske konsekvenser at minst ett av de biologiske kvalitetselementene har dårligere enn god tilstand, skal vannforekomsten ha dårligere enn god tilstand» (side 42).
«Spredning av fremmede arter er en av de store truslene mot det biologiske mangfoldet i verden. Bekjempelse er nedfelt i FNs konvensjon om biologisk mangfold, og ifølge Aichi-mål nr. 9 har Norge forpliktet seg til å stanse spredningen av fremmede arter innen 2020» (Handlingsplan mot skadelige fremmede arter i Vestfold og Telemark, 2020).
I Handlingsplan mot skadelige fremmede arter i Vestfold og Telemark er stillehavsøsters oppført som en prioritert art. Se for øvrig Havforskningsinstituttet og NIVAs rapport Fremmede marine arter i Oslofjorden (2010).
OF mener innsatsen mot fremmede, marine arter må styrkes, både i form av bestandsregulerende tiltak, men særlig forebyggende tiltak og informasjonsarbeid (jf. ballastvannforskriften, forbudet mot flytting/utsetting av fremmede arter, stopp av import av fremmede arter til oppdrett/dyrking osv.).

Stillehavsøsters

Med sine harde og skarpe skjell forringer tette forekomster av stillehavsøsters i tidevannsbeltet bade- og kystfriluftslivet, samt truer naturtyper og fortrenger stedegne arter. Dette gjelder like fullt i friluftsområder med stor rekreasjonsverdi, som i verneområder og områder med utvalgte og viktige naturtyper (jf. Handlingsplan mot skadelige fremmede arter i Vestfold og Telemark, 2020).

Utfordringene rundt stillehavsøsters er mange

Bekymringer

  • Fremmed art som utgjør svært høy økologisk risiko (Fremmedartslista 2018)
  • Invasiv art (et enormt reproduksjons- og spredningspotensial)
  • Ingeniørart (kan endre og opprettholde et økosystem til egen fordel – revdannende). Dette er av stor bekymring, blant annet i verneområder og områder med utvalgte og viktige naturtyper (jf. Handlingsplan mot skadelige fremmede arter i Vestfold og Telemark, 2020). For eksempel ser man flere steder etablering av stillehavsøstersbestander på bløtbunn med ålegras (ålegras er ett av de biologiske kvalitetselementene for klassifisering av økologisk tilstand i kystvann, jf. Veileder 02:2018 | Klassifisering av miljøtilstand i vann), en sårbar og utsatt marin naturtypene og kysttorskens oppvekstområde, men også viktig for ål, sjøørret, krepsdyr og som beiteområder for sjøfugl med mer. Stillehavsøsters truer dermed bentiske organismer og arter som beiter på bunnfauna og -flora (bunndyr er ett av de biologiske kvalitetselementene for klassifisering av økologisk tilstand i kystvann, jf. Veileder 02:2018 | Klassifisering av miljøtilstand i vann). Modifiserte bunnforhold som følge av stillehavsøstersrev kan også endre vanndyp og vanngjennomstrømning.
  • Robust (tåler godt dårlig vannkvalitet og store svingninger i både salinitet og temperatur)
  • Høy tilpasningsevne
  • Få fiender i norsk natur (skarpe og harde skjell)
  • Fortrenger stedegne arter. Stillehavsøsters trenger et hardt substrat som stillehavsøsterslarvene kan bunnslå på. Ofte er dette harde substratet andre arter, som for eksempel blåskjell. I kampen om plass og næring er stillehavsøstersen overlegen mange konkurrerende arter, da stillehavsøsters vokser fortere, blir flere, blir større, lever lenger, er godt beskyttet mot predasjon osv., sammenliknet med de stedegne artene. Videre truer stillehavsøsters arter som beiter på blåskjell, bla. ærfugl, tjeld, gråmåke (arter med negativ bestandsutvikling) fordi blåskjellbestanden erstattes av en art som disse fuglene ikke kan nyttiggjøre seg av.
  • Kan spre sykdom som stedegne arter ikke er motstandsdyktige mot.

 

Innsats, blant annet kartlegging og bestandsreduserende tiltak, i geografisk begrensede områder har relativt god effekt lokalt, men på regionalt nivå har stillehavsøstersen etablert seg i norsk natur.

Eksempelet trekkes frem for å understreke verdien av tidlig innsats og forebygging, samt de uopprettelige konsekvensene av for sen handling. For en art som spres over store avstander med vannmassene, må det i Oslofjorden være en samlet og helhetlig innsats mot stillehavsøsters på tvers av vannregionene.

 

Sendt til:

  • Vestfold og Telemark fylkeskommune