Innspill til ny plan for Oslofjorden

Dato: 15.9.2026 

 

Oslofjordens Friluftsråd (OF) er en ideell organisasjon. Vi arbeider for en ren Oslofjord i økologisk balanse, som er tilgjengelig for friluftsliv. Medlemmene er kommuner, fylkeskommuner og organisasjoner som er engasjert i planlegging og forvaltning av arealene i og omkring Oslofjorden. Gjennom formidling av kunnskap og praktiske tiltak arbeider vi for at de nødvendige virkemidlene som må til for å redde fjorden, blir gjennomført.

  

Innledning

Oslofjordens Friluftsråd mener forslaget til ny tiltaksplan for Oslofjorden for perioden 2026–2030 på flere områder er en klar forbedring av planen fra 2021. Samtidig er det etter vår vurdering behov for en betydelig sterkere satsing dersom målet om å gjenopprette god økologisk tilstand skal nås.

Oslofjorden er Norges mest brukte fjordområde og et av landets viktigste natur- og friluftsområder. Samtidig er fjorden et av våre mest belastede marine økosystemer. Det er positiv utvikling på enkelte områder. Tiltak i jordbruket er godt i gang, flere kommuner bygger eller planlegger nye renseanlegg, og nullfiskeområder er innført. Likevel viser overvåkingen at utviklingen samlet sett fortsatt går feil vei.

Planforslaget bygger på et omfattende faglig kunnskapsgrunnlag og er et viktig steg videre i arbeidet med å gjenopprette fjordens miljøtilstand. Det er positivt at departementet omtaler arbeidet med å redde Oslofjorden som et «storskala restaureringsprosjekt». Etter vårt syn bør naturrestaurering være et gjennomgående prinsipp for hele planen, og alle tiltak bør vurderes ut fra hvordan de samlet bidrar til å gjenopprette økologiske prosesser og forbedre miljøtilstanden i fjorden. Planen bør også i større grad knyttes til naturmangfoldloven, vannforskriften og Norges forpliktelser gjennom Naturavtalen.

OF mener den nye planen særlig må styrkes på fem områder:

1. Tydeligere politisk ledelse: Regjeringen må ta et sterkere prosjektlederansvar for å sikre gjennomføring av tiltak og løse målkonflikter mellom sektorer og forvaltningsnivåer.
2. Bredere mobilisering: Næringsliv, kunnskapsmiljøer og frivillig sektor må involveres mer systematisk i planlegging og gjennomføring.
3. Oppfølging av kommunene: Regjeringen må sende et tydelig styringssignal til kommunene om vern av strandsonen og påse og gi støtte til at alle tidligere vedtatte planer oppdateres ut fra fjordens behov.
4. Sterkere vern: Regjeringen må sikre at viktige naturområder i sjø og på land får et effektivt
5. Restaurering: Regjeringen må organisere og finansiere restaurering av ødelagt

I vårt brev til KLD av 12.12.25, fremmet vi en rekke forslag til en ny plan. Vi påpekte behovet for en sterkere resultatstyring, tydeligere indikatorer for måloppnåelse og en mer forpliktende oppfølging av tiltakene. Vi mener det fremlagte forslaget i for stor grad fortsatt har formuleringer som «vurdere» og «utrede». Etter vårt syn burde den alvorlige tilstanden i fjorden, tilsi at det på sentrale områder bør være mer tydelige forpliktelser med tidsfrister for å etablere, gjennomføre og følge opp tiltak. Er det behov for utredninger må det settes tydelige tidsfrister for gjennomføring.

I vårt innspill i desember f.å. påpekte vi videre behovet for en mer effektiv organisering av arbeidet. Målet om å redde Oslofjorden er et av flere mål departementer, etater og kommuner skal oppfylle. For å sikre at hensynet til fjorden tillegges stor nok vekt, er det viktig at målkonflikter løftes frem og løses på et overordnet nivå. Vår anbefaling var derfor at regjeringen i større grad må ta et prosjektlederansvar, etter modell fra Mjøsaksjonen. Videre må også næringsliv, kunnskapsmiljøer og frivillig sektor inkluderes i arbeidet.

I Stortingets vedtak av 8.6.26, påpekte Stortingets energi- og miljøkomite behovet for en bedre sektorovergripende koordinering og bedre samhandling internt i staten og mellom offentlige aktører, akademia, næringsliv og ideelle aktører. I et enstemmig vedtak ba komiteen regjeringen om å «vurdere om det bør opprettes et prosjekt for å styrke koordinering blant alle aktører i arbeidet, med formål om å gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden». Planforslaget følger opp deler av vedtaket gjennom en gruppe ansvarlige myndigheter og en ny referansegruppe. Etter OFs vurdering er det likevel ikke tydelig hvordan disse mekanismene skal sikre politisk håndtering av målkonflikter, langsiktig finansiering og utvikling av felles prosjekter på tvers av sektorene.

Planforslaget legger til grunn at nye oppgaver i hovedsak skal løses innenfor gjeldende budsjettrammer. Etter vår vurdering er dette vanskelig å forene med planens ambisjonsnivå. Den endelige planen bør derfor følges av en tydelig gjennomførings- og finansieringsplan som viser ansvar, kostnader, finansieringskilder og milepæler for de prioriterte tiltakene.

I det følgende vil vi utdype vårt forslag til organisering, kommentere planens øvrige innsatsområder og gi en konkret vurdering av de foreslåtte tiltak på hvert område.

Organisering og gjennomføring

Planforslaget er fortsatt i hovedsak en opplisting av tiltak i offentlig sektor. Etter vårt syn er det nødvendig med en bredere innsats, hvor det mobiliseres ressurser fra alle deler av samfunnet. Oslofjorden representerer en av Norges største naturrestaurerings-oppgaver. Skal målene nås, må arbeidet organiseres som et langsiktig prosjekt med en tydelig ledelse, forpliktende mål, langsiktig finansiering og høy gjennomføringsevne.

Vi er positive til utvidelse av Oslofjordrådet. Etter vårt syn bør rådets sekretariat gis en mer operativ rolle. Det er et stort behov for dialog med erfaringsutveksling og samordning av ressursbruk. Dette kan oppnås ved å opprette undergrupper innenfor ulike fagområder, som kan bidra til en bedre dialog mellom Miljødirektoratet, kommunene, fylkeskommunene og statsforvalter i hele nedbørsfeltet.

Forslaget om at departementene skal sende tydelige oppdrag eller instrukser gjennom tildelingsbrevene og at det opprettes en gruppe av sentrale ansvarlige myndigheter for å sikre gjennomføring av tiltak, vil kunne bidra til at hensynet til Oslofjorden tillegges større vekt i beslutningsprosessene. Dette er viktig, men vi er usikre på hvor stor effekt tiltakene vil ha for å forhindre og løse målkonflikter som oppstår.

Det finnes mange eksempler på målkonflikter mellom myndighetsnivåer og internt i statsapparatet. Hensynet til Oslofjorden har ved flere anledninger blitt satt til side eller prioritert ned til fordel for andre mål, i både kommunale og statlige beslutningsprosesser. Det handler blant annet om utbygging i strandsonen, inngrep i kommunal selvbestemmelse over arealforvaltningen, fordeling av midler over statsbudsjettet, men også mer konkrete saker. Noen nylige eksempler er tildeling av utslippstillatelse for nitrogen til sprengstoffproduksjon og bygging av ny Oslofjordtunell.

I tillegg til de direkte negative effektene slike utslipp har for fjorden, virker slike eksempler demotiverende på andre aktører. En vellykket gjennomføring av tiltak krever motiverte aktører, enten det er bønder som må legge om driften eller kommuner som skal bygge nye renseanlegg eller revidere arealplaner. At staten prioriterer hensynet til Oslofjorden i egne beslutningsprosesser, er derfor av stor betydning. Vi mener derfor at dette koordineringsarbeidet bør løftes til regjeringsnivå, slik at i styringssignalene til de underliggende etatene blir konsistente med målet om å redde Oslofjorden.

Forslaget om å opprette en referansegruppe for samarbeid med ikke-statlige aktører er for lite ambisiøst etter vår mening. Det fremgår ikke hvem som skal delta og det vil i liten grad gi mulighet til å realisere felles prosjekter. Som Stortingets energi- og miljøkomite har påpekt, er det nødvendig med en mer systematisk involvering av frivillig sektor,

kunnskapsmiljøer og næringsliv. Dagens ordning, hvor tilskudd til finansiering av ulike tiltak og oppdrag fordeles etter søknad, er administrativt krevende, gir liten grad av kvalitetssikring og dekker ikke nødvendigvis de områdene som er viktigst for å gjenopprette en god økologisk tilstand i fjorden.

Regjeringen må i langt større grad organisere og lede arbeidet som et prosjekt, som inkluderer engasjerte aktører fra alle samfunnsområder. Gjennomføring av tiltak blir mer effektiv hvis analysene av utfordringene og målene som skal nås, utvikles i fellesskap.

En helhetlig planlegging og samordnet gjennomføring vil også gi mer effektiv ressursbruk enn i dagens system. Frivillige organisasjoner kan løse oppgaver på dugnad som ellers ville kreve store økonomiske ressurser. Privat kompetanse og kapital vil kunne supplere bevilgninger over statsbudsjettet til prosjekter og anskaffelser. Et slikt bredt samarbeid om å redde fjorden vil også bidra til å skape økt forståelse i befolkningen for nødvendigheten av inngripende tiltak.

Det er alt etablert flere arenaer for kunnskapsdeling og samarbeid om prosjektgjennomføring for å redde Oslofjorden. 27 frivillige miljø- og friluftslivsorganisasjoner er tilknyttet «Nettverk for en levende Oslofjord», 34 bedrifter og organisasjoner fra forskning, maritim industri, kommuner, jordbruk, frivillig sektor og, er tilsluttet partnerskapet «Oppdrag Fjorden Vår». Vår anbefaling er at regjeringen organiserer et samarbeid med disse og eventuelle andre grupper og nettverk, og skaper en felles arena for kunnskapsdeling, teknologiutvikling og samarbeid mellom aktørene for å levere større pakker av forskningsprogrammer, pilotprosjekter og andre tiltak for å restaurere naturen og bedre miljøtilstanden i fjorden. Vi foreslår derfor at referansegruppen utvides til et mer formalisert samarbeidsorgan og knyttes til sekretariatet for Oslofjordrådet.

 

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• etablere en fast tverrdepartemental styringsmekanisme på politisk nivå, med ansvar for samlet måloppnåelse, håndtering av vesentlige målkonflikter og samordning av styringssignaler og budsjettprioriteringer,
• etablere et forpliktende samarbeid mellom staten, frivillig sektor, kunnskapsmiljøer og næringsliv, med faste møteplasser for kunnskapsdeling og prosjektsamarbeid
• etablere faggrupper under Oslofjordrådet for bedre samarbeid og koordinering mellom myndighetsnivåene,
• styrke statsforvalters med ressurser til mer aktiv veiledning og oppfølging av tiltakene,
• arrangere regelmessige regionale og sentrale konferanser om utviklingen i fjorden og gjennomføringen av tiltak.

Innsatsområde 1: Redusere utslipp fra kommunalt avløp og annet avløp

Nitrogen fra kommunale avløp er en stor kilde til nitrogentilførsel. I forslag til tiltaksplan slås det fast at regjeringens mål er å redusere tilførslene til et nivå som gir god tilstand i fjorden frem mot 2033. Målet omfatter både tilførsel fra avløp og jordbruk. Etter vårt syn er dette et lite egnet mål. Skal mål ha effekt, må de være spesifikke og knyttet til konkrete tiltak. Tiltaksplanen bør derfor ha konkrete mål for nødvendig reduksjon i nitrogenbelastningen fra avløpsanlegg. Modellrapporten som legges til grunn, behandler i stor grad Oslofjorden som ett samlet system. Dette mener vi ikke er tilstrekkelig, blant annet er det stor forskjell på utfordringene i indre og ytre fjord.

I ytre fjord er jordbruket den største kilden til nitrogentilførsel, men kommunale avløp er hovedkilden i indre fjord. I indre fjord har det siden 1990-tallet vært biologisk rensing av nitrogen fra avløpene. Forslaget til tiltaksplan legger til grunn at befolkningsveksten vil fortsette. Selv med krav om økt rensegrad på 80 prosent av nitrogenet, vil utslippene dermed fortsette å øke i indre fjord. Etter vårt syn bør utslippstillatelsene til renseanleggene derfor gis i absolutte størrelser basert på fjordens tålegrense. Uten dette vil det være vanskelig å nå målet om god tilstand i indre fjord.

Det kreves store investeringer for å rense utslipp fra kommunale avløp og ruste opp ledningsnettet. Slik situasjonen er nå, blir kommunene pålagt rensekrav hver for seg, med frister ut fra når de gjeldene tillatelser utløper. Det har vist seg vanskelig å få realisert større felles prosjekter som kunne gitt lavere rensekostnad per innbygger og en mer effektiv utnyttelse av ressursene som utvinnes. Vi mener staten har en viktig rolle i å bistå kommunene med å finne de mest kostnadseffektive løsningene på tvers av kommunegrensene, selv om selvkostprinsippet ligger til grunn. En egen statlig finansieringsordning bør også vurderes for å redusere lånekostnadene til prosjektene.

Det er avgjørende at avløpsinfrastrukturen og renseanleggene dimensjoneres for både dagens og fremtidens utfordringer. Når det bygges nye anlegg må det legges til rette for å kunne tilfredsstille de fremtidige rensekravene som vil komme. Avløpssystemene må ha tilstrekkelig kapasitet og standard til å transportere avløpsvannet helt frem til renseanleggene. Mange kommuner har et betydelig vedlikeholdsetterslep og utilstrekkelig kapasitet i ledningsnettet. Regjeringen bør følge opp kommunenes innsats for å bygge ut og fornye ledningsnettet og sikre at alle nye renseanlegg rundt Oslofjorden dimensjoneres og tilrettelegges for fremtidige rensekrav, inkludert rensing av medisinrester og mikroplast, uavhengig av anleggenes størrelse. Dette vil gi mer robuste og fremtidsrettede løsninger for Oslofjorden.

Vi mener tiltaksplanen også bør inneholde en analyse av hvordan økte slammengder skal håndteres. Når nye renseanlegg settes i drift, vil produksjonen av kloakkslam øke betydelig. Det bør utarbeides en helhetlig strategi for behandling, transport og ressursutnyttelse av slam, slik at økt volum og strengere miljøkrav ikke skaper nye miljøutfordringer.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• etablere konkrete tålegrenser, delmål og måltall for nitrogenutslipp til ulike deler av Oslofjorden, med særskilt vekt på Indre Oslofjord,
• styrke statlig koordinering av lokalisering, dimensjonering og teknologiutvalg for nye renseanlegg, samt krav om at anleggene tilrettelegges for framtidige rensekrav, blant annet rensing av medisinrester og mikroplast,
• følge opp kommunenes prioritering av tiltak mot kommunale ledningsnett for å redusere lekkasjer og overløp,
• utarbeide en helhetlig strategi for håndtering, transport og ressursutnyttelse av økte slammengder, inkludert vurdering av hvordan strengere miljøkrav til slamkvalitet kan påvirke framtidig bruk av slam som ressurs,
• bruke målbare miljøindikatorer og regelmessig evaluering av tiltakseffekten for å sikre at innsatsen gir nødvendig forbedring i miljøtilstanden.

Innsatsområde 2: Redusere avrenning fra jordbruket

Jordbrukssektoren har gjennomført mange og viktige tiltak og grep for å redusere avrenningen til fjorden de siste årene. Samtidig mener vi det er behov for en sterkere innsats enn planen legger opp til. Jordbruket er den klart største kilden til nitrogenutslipp til Oslofjorden, og Modellrapproten viser behov for en reduksjon med om lag 30-40 prosent.

Reguleringer er viktig og nødvendig, men er ikke alene tilstrekkelig. Den enkelte bonde må være motivert for å finne riktige løsninger lokalt. Det er derfor viktig med en god dialog med landbruket og finne tiltak som virker rettferdig.

Vi støtter planens vektlegging av naturlig kantvegetasjon langs vassdrag, men etterlyser mer konkrete og forpliktende tiltak for bevaring og restaurering. Potensialet for å redusere avrenning gjennom økt bruk av kantsoner er stort, og innsatsen bør prioriteres høyere. Vi savner et konkret tiltak for økt tilsyn og håndheving av dagens krav. Dette har vært dårlig fulgt opp over flere år.

Presisjonsgjødsling og målrettet overvåking kan redusere næringsavrenning samtidig som ressursutnyttelsen i jordbruket forbedres. Planen bør derfor legge til rette for pilotprosjekter, kunnskapsdeling og rask innføring av løsninger med dokumentert miljøeffekt.

Også skogbruket og større utbyggingsprosjekter må inkluderes i planen. Det bør stilles krav til forebyggende tiltak og redusert avrenning fra disse sektorene på samme måte som det stilles krav til andre som bidrar til belastningen på fjorden.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• styrke insentiver for etablering av brede kantvegetasjon,
• videreføre tiltak for å styrke tilsyn og håndheving av kravene om kantvegetasjon langs vassdrag,
• videreføre RMP og SMIL-ordningene slik at de bidrar til å redusere avrenning fra jordbruksarealer til vann,
• øke satsingen på presisjonsjordbruk, teknologiutvikling og digital overvåking,
• inkludere skogbruk og utbyggingsprosjekter med krav om reduksjon i

Innsatsområde 3: Stanse nedbygging

Som departementet påpeker, er det et svært viktig mål å stanse nedbygging av strandsonen og gruntvannsområdene. Det er positivt at det planlegges å sende ut et tydelig styringssignal i et «strandsonebrev» til kommunene. Her må det understrekes at kommunene ikke kan se bort fra det det nasjonale målet om å bevare strandsonen og at statsforvalters oppgave er å påse at det overholdes. Statsforvalter må også gis tilstrekkelige ressurser til å følge opp kommunene.

Undersøkelser gjennomført av både Riksrevisjonen (2018), Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus og Vestfold og Telemark (2024), viser at det er et betydelig forbedringspotensial i saksbehandlingen strandsonesaker. Vi mener at det må settes inn mer ressurser til opplæring og veiledning av kommunene og til å gjennomgå alle tidligere vedtatte planer på bakgrunn av ny kunnskap om fjordens tilstand.

Det er også behov for bedre kunnskap om det som faktisk skjer i strandsonen. Dersom kommuner skal fratas retten til å gi dispensasjoner, må statsforvalter tilføres tilstrekkelig ressurser til å gjennomføre en forsvarlig saksbehandling. Etter vårt syn er dette en lite heldig løsning, som bare må benyttes i helt spesielle tilfeller.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• sende et strandsonebrev til kommunene med et tydelig styringssignal om at nedbygging av strandsonen ikke skal finne sted,
• øke tilskudd til kommunal planvask og sikre en målrettet gjennomgang av eldre planer, med byggegrenser og urealiserte planreserver i strandsonen og gruntvannsområdene som er i konflikt med nasjonale mål og oppdatert kunnskap om Oslofjorden,
• etablere årlig rapportering om faktisk arealtap i strandsonen og gruntvannsområdene, inkludert inngrep gjennom planer, dispensasjoner og byggegrenser,
• styrke statsforvalterne med ressurser nok til å følge opp kommunenes arealforvaltning i strandsonen,
• styrke fylkeskommunens lovpålagte ansvar for veiledning og bistand i kommunenes planarbeid Plan- og bygningsloven § 3-2, fjerde ledd,
• utrede mulighetene for endringer i byggesaksforskriften 16-1 som styrer overtredelsesgebyrenes størrelse

Innsatsområde 4: Restaurering av naturverdier

Det er positivt at regjeringen har satt et høyt ambisjonsnivå for restaurering av naturverdier i Oslofjorden. Etter vårt syn bør imidlertid tiltaksplanen styrkes med mer konkrete og forpliktende tiltak hvis målene skal nås innen 2030. Innsatsen må i større grad rettes mot gjennomføring av restaureringstiltak i sjøen og nedbørsfeltet, ikke bare planlegging og utredning. Naturrestaurering bør løftes fram som et langsiktig samfunnsoppdrag og tas med som et gjennomgående prinsipp i hele arbeidet med å redde Oslofjorden. Restaurering av naturtyper som ålegrasenger, tareskog, tangsamfunn og blåskjellbunn må ses i sammenheng med tiltak for å redusere de påvirkninger som har forårsaket naturtapet.

Vi støtter etableringen av en marin restaureringsstrategi. Potensialet må kartlegges og konkrete mål settes for hvor mye areal som skal restaureres. Det er et stort behov for bedre koordinering av dagens prosjekter og initiativer. Strategien bør komme på plass raskere enn den foreslåtte fristen. Inntil strategien er på plass bør det opprettes en midlertidig, tverrfaglig koordineringsgruppe som kan prioritere pilotprosjekter, samordne aktører, identifisere finansieringsmuligheter og systematisere erfaringer.

Restaurering i sjø er fortsatt et felt med begrenset erfaringsgrunnlag, og det må derfor gjennomføres pilotprosjekter med overvåking og kunnskapsdeling før større tiltak gjennomføres.

Fram til en helhetlig strategi for marin restaurering er på plass, bør innsatsen prioritere kartlegging av områder med restaureringspotensial og etablering av pilotprosjekter i ulike deler av fjorden. Veilederen for naturrestaurering understreker behovet for forundersøkelser, lokal kartlegging, utprøving i liten skala og overvåking før tiltak gjennomføres i større omfang. Erfaringer fra pilotområdene bør brukes til å dokumentere effekter, utvikle kostnadseffektive metoder og identifisere hvilke tiltak som bør prioriteres for oppskalering. Dette vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag for den kommende restaureringsstrategien og redusere risikoen for å investere i tiltak med usikker miljøeffekt.

Kommunene bør få en tydeligere rolle gjennom kartlegging av restaureringspotensialet i egne sjøområder, bruk av marine arealplaner for å sikre restaureringsområder og etablering av test- og utviklingsområder for utprøving av nye metoder. Slike områder kan gi verdifull kunnskap om hvilke tiltak som fungerer best under lokale forhold og bidra til å bygge nødvendig kompetanse i forvaltningen.

Vi mener det bør vurderes å etablere et nasjonalt eller regionalt senter for marin restaurering etter modell fra Danmark (Velkommen til Center for Marin Naturgenopretning – Center for Marin Naturgenopretning), med ansvar for metodeutvikling, kompetansebygging, erfaringsutveksling og koordinering avrestaureringsarbeidet i Oslofjorden. Dette kan bidra til å løfte restaurering fra enkeltprosjekter til en mer systematisk og kunnskapsbasert innsats.

Det vil ikke være tilstrekkelig å rense avrenning og avløp for å få balanse i næringstilgangen. Planforslaget bør derfor inneholde en tydelig satsing på dyrking av lavtrofiske arter som tare, blåskjell og tunikater. Dette vil kunne bidra til næringsopptak, karbonbinding, naturrestaurering og næringsutvikling samtidig. Planen bør legge til rette for arealavklaringer, pilotprosjekter og et mer hensiktsmessig regelverk for miljørettet produksjon av slike arter.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• etablere en midlertidig, tverrfaglig koordineringsenhet fram til restaureringsstrategien er ferdigstilt, med ansvar for prioritering av tiltak, samordning av aktører og kunnskapsdeling,
• kartlegge restaureringspotensialet i Oslofjorden og etablering av pilotområder der restaureringsmetoder kan testes, evalueres og videreutvikles før oppskalering,
• gi kommunene en tydelig rolle med kartlegging av restaureringsbehov og avsetting av test- og utviklingsområder for marin restaurering i kommunale sjøarealplaner,
• fastsette tydelige resultatmål, indikatorer og langsiktig overvåking av restaureringstiltak for å dokumentere miljøeffekter, bygge kunnskap og redusere usikkerhet
• sikre felles finansiering av restaureringstiltak, fra kartlegging og pilotprosjekter til gjennomføring og oppfølging, på tvers av statlige, fylkeskommunale, kommunale og private tilskuddsordninger,
• etablere et nasjonalt eller regionalt kompetansesenter for marin restaurering, samt en åpen kunnskapsplattform for deling av erfaringer, resultater og beste

Innsatsområde 5: Redusere tilførsler av miljøgifter, forsøpling og plastforurensning

Forslag til tiltaksplan gir en god beskrivelse av utfordringsbildet og viser tydelig at den kjemiske tilstanden i Oslofjorden fortsatt er dårlig. Derfor er det etter vårt syn bra at miljøgifter, miljøgifter, marin forsøpling og plastforurensning gis høy prioritet. Samtidig er det etter vår vurdering lite nytt i planforslaget. Skal målet om forbedret kjemisk tilstand innen 2030 nås, må innsatsen forsterkes.Vi savner særlig tydelige mål for reduksjon av miljøgifter, mikroplast og marin forsøpling. Det må etableres et utgangsnivå for sentrale indikatorer og settes opp konkrete mål forhva som skal oppnås. Uten dette er det vanskelig å vurdere om innsatsen er tilstrekkelig og om tiltakene gir ønsket effekt.

Overvann fra veier og byområder er en av de viktigste kildene til mikroplast og miljøgifter i Oslofjorden. Selv om planen omtaler sandfang og overvannshåndtering, mener vi det bør legges større vekt på utvikling og innføring av løsninger som faktisk reduserer tilførslene til fjorden.

Vi mener også at innsatsen mot marin forsøpling, som i stor grad baserer seg på frivillig innsats, må sikres en mer stabil finansiering. Frivillige organisasjoner, friluftsråd, dykkermiljøer og Skjærgårdstjenesten utfører et arbeid som er avgjørende for miljøtilstanden i fjorden. Det er behov for å øke innsats dersom mengden marint avfall skal reduseres ytterligere.

Videre bør næringslivets rolle i arbeidet mot marin forsøpling og plastforurensning tydeliggjøres. Forebygging gjennom produktutforming, emballasjevalg og utvikling av sirkulære løsninger er avgjørende dersom tilførslene av plast til fjorden skal reduseres over tid. Produsenter bør pålegges å dekke kostnader til innsamling, gjenvinning og opprydding av produkter som bidrar til marin forsøpling. Det bør iverksettes samarbeid mellom myndighetene, produsenter, avfalls- og gjenvinningsbransjen, forskningsmiljøer og næringslivet om utvikling av sirkulære løsninger.

Det er positivt at planen foreslår overvåking av urbane strender i indre Oslofjord, men overvåkingen bør utvides slik at den gir et bedre grunnlag for å identifisere kilder og prioritere tiltak.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• etablere konkrete og målbare mål for reduksjon av miljøgifter, mikroplast og marin forsøpling innen 2030,
• styrke og videreutvikle ordninger for overvåkningen av mikroplast, plastpellets, mesoplast og andre miljøgifter,
• redusere avrenning fra veier og samferdselsanlegg gjennom økt bruk av renseløsninger for overvann, samt utrede hvordan slike løsninger kan innfases i eksisterende anlegg,
• styrke statlige finansieringsordninger for marin opprydding, herunder innsatsen til frivillige organisasjoner, friluftsråd og Skjærgårdstjenesten,
• sikre langsiktig finansiering av Rydde Norge og registreringsordningen for frivillige ryddeaksjoner,
• styrke næringslivets innsats mot marin forsøpling gjennom forebyggende tiltak, økt produsentansvar og samarbeid om utvikling av sirkulære løsninger,
• øke tilsyn og veiledning knyttet til avfallshåndtering i havner, for å sikre bedre etterlevelse av regelverket, økt bruk av avfallsmottak og redusert forsøpling og forurensning av fjorden,
• pålegge kommuner og relevante etater å kartlegge de største kildene til forsøpling og etablere renseløsninger og avfallsfangere i utsatte vassdrag før avfallet når Oslofjorden.

Innsatsområde 6: Ivareta sårbare arter og verdifulle naturtyper

God økologisk tilstand kan ikke oppnås uten sterkere vern av nøkkelarter, viktige naturtyper og sentrale oppvekstområder for fisk og andre marine organismer. Flere av Oslofjordens viktigste naturtyper, som ålegrasenger, bløtbunnsområder og tareskog, er viktige oppvekst- og beiteområder for fisk og sjøfugl. Slike områder er fortsatt utsatt for fysiske inngrep og fragmentering. Vi mener tiltakene i innsatsområdet i større grad bør bygges på naturmangfoldlovens prinsipp om samlet belastning, slik at de ses i sammenheng med påvirkninger fra fiske, arealinngrep, næringssaltbelastning, klimaendringer og fremmede arter.

Gjenoppbygging av fiskebestandene i Oslofjorden forutsetter en mer samordnet forvaltning av hele Skagerrak. Mange fiskebestander og marine økosystemer deles mellom Norge, Danmark og Sverige. Effekten av lokale tiltak i Oslofjorden vil derfor påvirkes av hvordan fiskeri og viktige marine leveområder forvaltes i resten av Skagerrak. Det er behov for et tettere samarbeid om fiskeriforvaltning, habitatbeskyttelse og overvåking på tvers av landegrensene.

Nullfiskeområdene er et viktig virkemiddel, men må kombineres med en mer helhetlig arealforvaltning i sjø. Det innebærer strengere restriksjoner på nedbygging, utfylling, mudring og andre inngrep i sårbare marine områder. Viktige naturtyper som ålegrasenger, tareskog, bløtbunnsområder og gyte- og oppvekstområder bør sikres gjennom marine verneområder. Vernet må være effektivt og sikre en helhetlig forvaltning av sammenhengende økologiske funksjonsområder på tvers av kommunegrenser.

Bestemmelsene må hindre ytre påvirkning i sårbare områder.

En helhetlig satsing på naturverdiene i Oslofjorden bør omfatte både sjøen, overgangen mellom sjø og land og de verdifulle naturmiljøene på landsiden. I strandsonen finnes landets rikeste områder for biologisk mangfold, med en høy konsentrasjon av rødlistearter og truede naturtyper. Det er behov for både overordnede og konkrete tiltak for kartlegging, ivaretakelse og restaurering av verdifulle og truede terrestriske naturtyper langs Oslofjorden. Dette vil også være i tråd med oppfølging av FNs naturavtale.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• etablere målbare indikatorer for utviklingen i sentrale marine naturtyper som ålegrasenger, bløtbunnsområder, tangsamfunn og tareskog,
• etablere systematisk kartlegging og langsiktig overvåking av marine naturtyper, oppvekstområder og nøkkelarter som grunnlag for adaptiv forvaltning,
• pålegge kommuner og statsforvalter å legge større vekt på samlet belastning ved behandling av arealplaner, dispensasjoner og inngrep i sjøområder,
• utrede og etablere større sammenhengende marine verneområder, herunder muligheten for en marin nasjonalpark for Oslofjorden, som kan sikre et effektivt vern og en helhetlig forvaltning av sammenhengende økologiske funksjonsområder på tvers av kommunegrenser og hindre ytre påvirkning i særlig sårbare områder,
• etablere en bedre koordinering av fiskeritiltak og bestandsforvaltning på tvers av hele Skagerrak for arter som vandrer mellom ulike deler av økosystemet,
• innføre registreringsplikt for fritidsfiskere som benytter garn, teiner og ruser, som grunnlag for bedre kunnskap om samlet fiskepress og mer treffsikker forvaltning,
• prioritere tilskudd til restaurering av naturtyper som fungerer som gyte-, oppvekst- og beiteområder for fisk, herunder ålegrasenger, tareskog, tangsamfunn og blåskjellbunn,
• inkludere bevaring av viktige naturtyper i 100-metersbeltet,
• etablere samordnede tilskuddsordninger og økte rammer for ivaretakelse av terrestriske naturtyper og rødlistede arter.

Innsatsområde 7: Fremme et aktivt friluftsliv

Det er positivt at departementet fremhever behovet for økt tilgang til friluftsliv i 100-metersbeltet. Befolkningen rundt Oslofjorden har økt betydelig og det forventes at veksten vil fortsette. Flere mennesker, økt levealder og folkehelseutfordringer gir økt behov for aktivitet og friluftsliv. Dette medfører et større press på gjenværende tilgjengelige friluftsarealer rundt Oslofjorden. Samtidig har mange sårbare naturområder og arter behov for økt beskyttelse. Hver meter tilgjengelig strandsone er derfor viktig.

Det bør utformes en interkommunal besøksstrategi som grunnlag for sammenhengende tiltak langs fjorden og på øyene. Ordningen med statlig støtte til oppkjøp av private eiendommer langs fjorden må styrkes. Vårt forslag er å opprette et fond på minst 300 millioner kroner med mulighet for hurtige avgjørelser. Videre må kommunenes innsats for å fjerne ulovlige tiltak som hindrer allmenn ferdsel styrkes og den gjeldende støtteordningen for kommunenes oppfølging av juridiske saker videreføres.

Vi ber om at planen styrkes med mål om å:

• videreføre den juridiske bistandsordningen for kommunene i kompliserte strandsonesaker,
• etablere et fond på minst 300 millioner kroner til oppkjøp og sikring av sentrale eiendommer for friluftsliv,
• øke bevilgningene til skjøtsel og vedlikehold av friområder,
• øke bevilgningene til Skjærgårdstjenesten,
• politianmelde alvorlige ulovlige tiltak i strandsonen og øke straffenivået,
• bidra til at det etableres interkommunal besøksforvaltning og helhetlig tilrettelegging for friluftslivet rundt fjorden som tar hensyn til vernebehov.

Avslutning

Oslofjorden kan ikke reddes gjennom enkeltstående tiltak i de enkelte sektorene. Fjorden er et sammenhengende økosystem, og utfordringene må derfor møtes med en samlet og langsiktig innsats. Regjeringen må ta en tydelig lederrolle. Arbeidet må forankres så høyt i beslutningshierarkiet at målkonflikter mellom sektorene kan løses, og at styringssignalene til departementer, etater og kommuner trekker i samme retning. Dette gir behov for en styringsmodell basert på prinsippene om samstyring, med felles mål, tydelig ansvar, målbare indikatorer, samordnet ressursbruk og systematisk oppfølging. Oslofjordarbeidet bør organiseres som et langsiktig samfunnsoppdrag og gjennomføringsevnen må styrkes. Samtidig vil utviklingen i fjordens økosystem påvirkes av faktorer som ikke fullt ut kan kontrolleres gjennom tiltaksplanen. Det er derfor nødvendig med løpende overvåking og en adaptiv tilnærming, der tiltak justeres når ny kunnskap og nye resultater tilsier det.

Målene bør knyttes til fjordens tålegrenser, og det bør etableres en tydelig byrdefordeling mellom tiltak og aktører. Oversikt over nytte og kostnader vil også være viktig for å sikre tiltakene samfunnsmessig legitimitet.

Utfordringene som den nye tiltaksplanen skal løse, er ikke unike for Oslofjorden. Flere marine økosystemer står overfor tilsvarende utfordringer. Erfaringene fra organiseringen av et langsiktig redningsprosjekt for Oslofjorden kan derfor få betydning også for andre områder.

Oslofjordens Friluftsråd håper regjeringen vil bruke den nye tiltaksplanen til å etablere en mer forpliktende, samordnet og kunnskapsbasert innsats for å gjenopprette levende og robuste økosystemer i og rundt Oslofjorden.

Relatert til temaet